Jeg øynet sjansen til å slippe da samboeren sa det var utsolgt.
Men håpet svant på fredag da hun hadde fått tak i to billetter.
At disse skulle tilbys henholdsvis sønn og datter hjalp ikke mye.
Jeg visste på forhånd at jeg antakeligvis måtte til pers allikevel.
Det hørtes flott ut: Det norske operaorkesteret med kor og solister i Tromsø.
Ultima Thule supplert med andre lokale korister sammen med kremen.
OPERAkonsert. Nordlysfestivalen.
Jatta, jatta - finkultur.
Men må jeg, så må jeg.
Nå er jeg blitt ufordragelig kulturelt avstumpa gjennom de noen og 20 siste åra.
I min ungdom spilte jeg mye. Waldhorn og trompet, i diverse symfoniorkester, korps, tyrolerband et par Haugesundsrevyer og litt avantgarde.
Jeg sang i kor til og med, jeg var det eneste "mannlige" innslaget i Rossabø pikekor og sang sopran som tolvåring.
5 år seinere sang jeg bass.
Det er to steinaldre siden, etter det har det vært jamt slutt med kulturelle utskeielser og åndeligheten har hatt en jevnt nedadgående kurve.
Et kort unntak etter det var da jeg for en masse år siden ble engasjert gjennom sysselsettingstiltak til å jobbe merkantilt ved ei av friteatergruppene i byen.
Elleve måneder. Det var interessant og jeg så mye teater i løpet av de elleve månedene. Men etter det har det vært jamt slutt med teater.
Kino? Husker ikke sist.
Den nylig avsluttede filmfestivalen i Tromsø passerte meg uten å dra meg ut av mitt kulturelle tomrom.
Jeg lever i en så kulturell amøbeverden at jeg ikke en gang er i stand til å ramse opp hvilke andre kulturelle aktiviteter jeg eventuelt ikke har deltatt i. Det skal noe til her i Tromsø.
Så det var mest av plikt og med tunge skritt jeg bega meg den lange veien til bussen for å komme meg til kulturhuset.
Vel framme var det mye dress og en del pels ute og gikk. Og noen kjente fjes fra det lokale samfunnsstøttemiljøet var også å se.
Og alle disse menneskene hadde så mange og så store pelser og frakker at de slapp opp for kleshengere på kulturhuset.
Så jeg tok med meg jakka mi inn. Den har litt sånn der imitert pels rundt hetta, jeg prøvde å brette jakka slik at den vistes.
Sånn for å passe litt inn.
Men noe får man vel tåle når plikten kaller.
Vel inne var de litt forsinka på grunn av alle disse pelsene som det ikke var kleshengere til.
En liten eim av sur rødvin kjente jeg også innimella inne i salen.
Behørig konsumert mens man lett konverserte med de man antakeligvis bør konversere med og lett nikket til de man bør nikke til.
Men det tåler man også når plikten kaller.
Forsinkelsen på grunn av kleshengerne satte jeg ikke pris på.
Jeg ville få dette overstått.
Folk kikka i programmet. Relativt uinteressant for meg. Jeg var mest opptatt av at jeg hadde glemt å sjekke bussrutene hjem igjen.
Innledende småtaler. Greit nok.
Et fyrverkeri av en konferansier, en svenske jeg sikkert burde visst navnet på, tidligere deltaker i Kontrapunkt.
Sikkert etter at jeg la ut på min reise til mitt kulturelle Valhall.
Men så starta nå endelig konserten.
Litt småinteressant i starten, liflige toner fra waldhornrekka. Noe starta å vibrere i bakhodet, gamle minner?
La merke til at etter hvert som jeg hørte de forskjellige blåseinstrumentene gikk øynene automatisk der jeg visste de satt.
Jeg hadde i utgangspunktet glemt det, men det satt plutselig som et skudd.
Etter hvert aksellererte det. Ikke bare gamle minner, men også konserten i seg selv.
Nå har jeg ikke peiling på hva det var de spilte. Mye virket kjent, jeg burde vite det, men det dukka ikke opp heller.
Tok meg i å trampe takten, vet ikke om det er tillatt på operakonsert. Kikka meg diskret rundt, men det var ingen andre som jeg kunne se som gjorde det. Så jeg slutta. Helt til jeg la merke til at jeg plutselig gjorde det igjen. Så da ga jeg opp.
Plutselig var det pause. Altfor tidlig, syntes nå jeg.
20 minutter til og med, altfor lenge. Det tar vel litt tid å få bestilt rødvin i pausen.
En røyk, litt frisk luft og inn i gjen.
En merkbart sterkere eim av rødvin inne i salen. Kanskje enkelte var en smule mer høyrøstet enn tidligere også. Men dannet, må være.
Og der var det på an igjen.
Jeg trampa fremdeles takten, hadde litt lyst å synge med.
Men så var det slutt.
Kun to ekstranummer og så var det definitivt slutt.
Og jeg følte meg snytt.
Konserten var noe av det største jeg har opplevd på lenge.
Det var forsåvidt ikke så vanskelig, som sagt har det ikke vært mye kulturell aktivitet fra den her kanten de siste åra.
Samboeren, antakeligvis den minste dama i koret med sine 157 centimeter, stod mellom mannfolka og sang tenor.
Sammen med Den norske Opera.
Jeg var stolt og hadde hatt en fantastisk konsert.
Jeg tror jeg skal ta en titt på resten av programmet for Nordlysfestivalen.
Det er satt opp en ekstraforestilling med operakonserten neste helg.
Kanskje det?
Hva gjør man ikke når plikten kaller.
